søndag 8. april 2012

Påskeskipoesi

Jeg har tilbrakt påsken i mitt barndoms påskeparadis, på Bjørnfjell. Der blir det minst en skitur hver dag for å hente vann og låne toalett på jernbanestasjonen, vær som varierer fra perfekt solvegg til perfekt sofakrok, matlaging på vedovnen, smelting av snø til oppvaskvann, passe på å spare nok batteri fra solcellepanelet til å få med seg påskekrimen hver kveld, litt småkjekling over en omgang Scrabble og mye sjokoladespising.
Jeg er nok født med ski på bena, men etter mange år sørpå har det tatt litt tid å bli komfortabel igjen. Særlig siden lysløyper rundt om i landet for noen år siden ble okkupert av trikotbærende menn på sprintski som øver til Birken og Marcialonga.

Denne påsken har jeg lært å stå stødig (relativt) ned bakker. Svikt i knærne, den ene foten litt foran den andre, og sist men ikke minst; la skiene finne sitt eget spor. Begynner man og skulle styre for mye blir det bare kluss. Man må rett å slett bare stole på utstyret og satse på at så lenge man klarer å holde bena sånn passe samlet, vil man fortsatt stå oppreist når man når bunnen. Visdom man kan trekke nytte av i mange av livets sammenhenger...?

Og vil man ikke følge løypa, sørger skiene for at man tross alt godt kan vade litt ut i løssnøen og lage sin egen løype. Det kaller jeg frihet.



Ja, og så fikk jeg så fin medalje i påskeskirennet...

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar