tirsdag 8. mars 2016

Kvinnedag

Dette har vært en litt rar kvinnedag for meg. I stedet for å markere, måtte jeg dra hjem fra jobb etter såvidt mer enn en halv arbeidsdag, og stirre i taket et par timer før jeg engang hadde nok energi til å gjøre noe som helst (sette på Glee).

Jeg vet det foregår alvorlig forskjellsbehandling basert på kjønn der ute, men jeg har egentlig bare opplevd bagateller selv. Nå kjenner jeg på den første store forskjellen ved å være kvinne, i mitt liv.

Par kan dele permisjonen, par kan dele ansvar og oppgaver, men det er bare kvinner som kan gå gravide. Og noen merker det knapt, men jeg synes det er tungt. Og jeg kjenner på at jeg ikke var forberedt at jeg skulle måtte være borte fra jobb mer enn et halvt år i permisjon, like lenge som mannen (det er hvertfall planen). Så det å være delvis sykemeldt føles som en massiv nedtur. Og når jeg leser sammendrag fra en debatt der lederen av et likestillingsutvalg forteller at hun vet om en bedriftsleder som kaster alle jobbsøknader fra kvinner i parforhold i alderen 28-29 år som ikke har barn i søpla, så føler jeg at jeg svikter alle kvinner ved å "la" graviditeten gå ut over jobben.

Heldigvis kan jeg prise meg lykkelig over at jeg selv har en arbeidsgiver som valgte å satse på meg selv om jeg var 29 år, i parforhold og barnløs da jeg søkte, som har gitt meg mer ansvar også etter at jeg ble gravid, til og med etter at jeg ble delvis sykemeldt, og som ikke ser på fraværet mitt som noen unnskyldning til å ikke gi meg lønnsøkning når jeg fortjener det.

Min skyldfølelse er et bittelite luksusproblem i forhold til mange av parolene jeg kunne tenkt meg å gå under og vise solidaritet med i årets 8. marstog. Jeg skal bare prise meg lykkelig over at jeg har en jobb jeg stortrives i, og alle rettigheter det medfører. Neste år stiller jeg opp for å vise solidaritet med alle som ikke er like heldige, enten det er med jobb eller familie, eller samfunnet rundt dem generelt!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar